Idretts-Norge mister talenter altfor tidlig, skriver Aftenposten 1. juni på sine nettsider. Kraft til idretten er enig. Men hvorfor forlater så mange unge talenter idretten? Kan vi gjøre noe for å bremse frafallet? Vi har ikke noe klart svar på det, men ser noen problemstillinger mange innen idretten er godt kjent med.

Spørsmålene er mange. Hva skjer med dem som «bare» ønsker å ha det moro? De som synes den sosiale biten er viktigst? Faller disse bort som en konsekvens av topping?

Trenerne ønsker resultater og samtidig god matching for de beste. Er det riktig å dyrke talentene og hvor tidlig kan man eventuelt begynne? Bidrar den organiserte, profesjonelle barneidretten til frafall av barn tidligere enn for noen år siden? Er det mulig å drive barneidrett som ivaretar alle aspektene?

Hovedambassadør i Kraft til idretten, Tom Stiansen, har drevet toppidrett i mange år. Han sier at det viktigste med barneidretten er den ekte idrettsgleden. - Det skal være både morsomt og sosialt for barna å delta. Det skal ikke være for seriøst og ikke for toppet. Vi må ikke miste av syne han som ikke får spilletid på laget, eller hun som kanskje ikke får ut sitt fulle potensiale, sier Stiansen.

Fotballkeeper Ingvild B. Grøtting (17) kjenner til mange som har sluttet takket være topping av lag. Ingvild gir Aftenposten et godt bilde på hva barneidrett kan være.

- Jeg var elendig som barn, men fikk spille. Jeg kommer fra et lag hvor topping aldri var et alternativ. Jeg forelsket meg i spillet, men ikke på grunn av teknikken. Jeg forelsket meg i gleden og i samholdet, og følelsen av å være en del av noe. Jeg takker treneren jeg hadde som niåring. I dag spiller jeg fremdeles fotball, jeg går toppidrett på skolen og er 1. keeper i 2. divisjon.

Er ikke dette det viktigste med barneidrett? At den skal dyrke den ekte idrettsgleden, at den skal være «barnslig», eller morsom og sosial?

Det er flott at det blir satt søkelys på dette! Kraft til idretten ønsker det aller beste for barneidretten!