Idretts-Norge mister talenter altfor tidlig,
skriver Aftenposten 1. juni på sine nettsider. Kraft til idretten er
enig. Men hvorfor forlater så mange unge talenter idretten? Kan vi gjøre
noe for å bremse frafallet? Vi har ikke noe klart svar på det, men ser
noen problemstillinger mange innen idretten er godt kjent med.
Spørsmålene er mange. Hva skjer med dem som «bare» ønsker å ha det
moro? De som synes den sosiale biten er viktigst? Faller disse bort som
en konsekvens av topping?
Trenerne ønsker resultater og samtidig god matching for de beste. Er
det riktig å dyrke talentene og hvor tidlig kan man eventuelt begynne?
Bidrar den organiserte, profesjonelle barneidretten til frafall av barn
tidligere enn for noen år siden? Er det mulig å drive barneidrett som
ivaretar alle aspektene?
Hovedambassadør i Kraft til idretten, Tom Stiansen, har drevet
toppidrett i mange år. Han sier at det viktigste med barneidretten er
den ekte idrettsgleden. - Det skal være både morsomt og sosialt for
barna å delta. Det skal ikke være for seriøst og ikke for toppet. Vi må
ikke miste av syne han som ikke får spilletid på laget, eller hun som
kanskje ikke får ut sitt fulle potensiale, sier Stiansen.
Fotballkeeper Ingvild B. Grøtting (17) kjenner til mange som har
sluttet takket være topping av lag. Ingvild gir Aftenposten et godt
bilde på hva barneidrett kan være.
- Jeg var elendig som barn, men
fikk spille. Jeg kommer fra et lag hvor topping aldri var et alternativ.
Jeg forelsket meg i spillet, men ikke på grunn av teknikken. Jeg
forelsket meg i gleden og i samholdet, og følelsen av å være en del av
noe. Jeg takker treneren jeg hadde som niåring. I dag spiller jeg
fremdeles fotball, jeg går toppidrett på skolen og er 1. keeper i 2.
divisjon.
Er ikke dette det viktigste med barneidrett? At den skal dyrke den
ekte idrettsgleden, at den skal være «barnslig», eller morsom og sosial?
Det er flott at det blir satt søkelys på dette! Kraft til idretten ønsker det aller beste for barneidretten!