I en artikkel i Aftenposten hevder Stöckl at overivrige foreldre er et problem i norsk idrett. Han har vært trener for barn i alle aldre og vet derfor godt hva han snakker om. Alexander Stöckl mener foreldre alltid bør spørre seg selv om det er sine drømmer de realiserer, eller om barna får følge sine egne mål.

Johann Forfang er en av Norges mest lovende hoppere. Han fikk oppleve en far som lot han selv finne ut hvorfor han hoppet kort og hvorfor han hoppet langt. På denne måten fikk Forfang selv mestringsfølelsen og lærte selv. 

- Jeg har opplevd utøvere som blir instruert for mye av sine fedre. Jeg synes det er viktig at unge selv får reflektere over ting, sier Forfang.

Lars Tore Rognlan, førsteamanuensis og prorektor ved Norges idrettshøgskole, sier i samme artikkel at foreldrenes engasjement er tosidig. Han mener det er bra at foreldrene engasjerer seg og er der for ungene sine. Men straks foreldrene får for store ambisjoner, kan det skape et negativt forventningspress som kan medføre at idrettsgleden forsvinner.

Kraft til idretten mener det er en hårfin balanse mellom hva som er riktig og hva som er galt i denne saken, vi synes også det er viktig at dette settes fokus på. Samtidig må man ikke glemme hvor viktig det er med forelderengasjement i og rundt barneidretten. Vi låner ordene som mangeårig fotballtrener og førsteamanuensis i idrett ved Universitetet i Tromsø, Svein Arne Pettersen, skrev i Nordlys torsdag 23. juli i fjor:

«Hva gjør vi da, vi som ønsker våre unger vel, i idretten og ellers? Et år i Portugal ga noen interessante erfaringer. Når barna og ungdommen kom til trening, håndhilste de på treneren. Derfra og til poden hadde håndhilst seg ut av treningen, hadde foreldrene ikke lov til å bevege seg på treningsfeltet eller på noen måte ta kontakt med sine håpefulle. Klubben og treneren hadde det totale ansvar for utdannelsen av både sportslige og menneskelige ferdigheter.

Vi mener ikke at foreldre skal slutte å bry seg, slett ikke – og tvert imot. Vi setter pris på entusiasme og idretten er avhengige av et godt foreldreengasjement, noe vi selv har gode erfaringer med. Samtidig er det balansen vi jakter på her. Bruk engasjementet positivt. Følg ungene til trening, hvis alder og trafikale forhold gjør det vanskelig å ta seg dit selv, og finn så på noe annet mens de trener. Gå en tur, møt en venn eller gjør noe annet som bøter på tidsklemma. Og så kan du ta imot en unge som kommer hjem fra trening, dere kan sette dere ned, gjerne spise litt, og du kan spørre: Var det artig? Fortell! Og så tar dere det derfra. Lykke til!»